Barn med et annet morsmål enn norsk

Kommunikasjon: Overflatespråk - dybdespråk

Elever med et annet morsmål enn norsk blir mer og mer vanlig i alle norske skoler. I de største byene kan det i enkelte tilfeller være mer enn 15 forskjellige språk på samme skole. Men problemene til det å ha et annet morsmål er ikke bare knyttet til språket. Det kan i tillegg være kulturelle og religiøse forskjeller som gjør kommunikasjonen vanskelig.

Kommunikasjons- og språkvansker kan forsterkes fordi man er opplært i en annen tradisjon enn den som har preget det norske samfunnet. Barna har ikke noe forhold til sentrale begreper som skolen bruker. Når skolen kommuniserer på et annet nivå enn familien, mister barnet tryggheten man får av å kjenne kodene.

Eksempel: En ungdom som begynte å skli ut allerede som 11-12-åring, viste som 18-åring et godt utviklet språk på området rus og kriminalitet. Han behersket koder og spesialuttrykk, og han kunne gå inn i en rolle som vellykket i forhold til den gruppa. Abstrakte begreper som lojalitet, samvittighet, ta ansvar, likeverd, nestekjærlighet hadde han ingen forutsetninger for å forstå. Hans språk var knyttet til konkreter, og fungerte som et overflatespråk. Han manglet erfaring, språk, koder som den norske skolen bygger på. Når skolen begynte å kreve at hver enkelt elev skulle ta større ansvar for egen utvikling, falt han ut.

Dette er ikke uvanlig. Det "norske" språket bygger på andre forutsetninger enn f.eks. språket i en del utviklingsland og andre. En generell tendens er at mange jenter reagerer med taushet, mens mange gutter lager bråk.

Vi-kultur og jeg -kultur

Språk og kultur er tradisjonelt knyttet til hvordan man betrakter mennesket. Mange innvandrere hører til i typiske vi-kulturer, der storfamilien er i sentrum. Den "norske" kulturen er derimot en jeg-kultur som er opptatt av den enkelte. Språket avspeiler dette, og forventningene til hvordan man skal oppføre seg, kle seg, handle er knyttet til kulturen. I tillegg er kulturen og tradisjonen det som bestemmer hva slags innhold man legger i begrepene, og hvilke begreper som blir brukt.

Historisk har også den norske kulturen vært en vi-kultur, og den har brukt mange generasjoner på å endre seg til en jeg-kultur. Det er derfor ikke rettferdig å forvente at mennesker fra en vi-kultur skal forandre seg "over natta".

Når vi sammenligner vi -kulturen og jeg -kulturen kan vi lett se at konflikter og problemer kan oppstå. I tabellen er det en skjematisk framstilling av særtrekk ved kulturene. Innholdet bygger på en framstilling presentert av Loveleen Kumar.

Puberteten

Det er i forbindelse med puberteten i 11-12 årsalderen at problemene blir mest synlige. Jenter med familie fra en del asiatiske og afrikanske land kommer tidligere i puberteten enn norske jenter. Samtidig er kanskje dette et tabutema i familien. I forbindelse med puberteten får de begrenset frihet til å delta f. eks. i sportslige aktiviteter på fritida, og de blir "passet" mer på av medlemmer av familien. Samtidig forventes det i en del familier at de unge skal kle seg og oppføre seg på en spesiell måte som er fremmed for jevnaldrende skolekamerater.

For guttene kommer forventning om mer ansvar for "familiens ære". De må ikke føre skam over familien, og familiens behov teller mer enn den enkeltes ønsker. De må finne sin plass i forhold til familiehierarkiet. Krav fra familien øker - far og/eller de eldre vet hva som er best og vil styre livet til gutten. Dette kommer i motsetning til skolens forventninger om utvikling i forhold til egne forutsetninger.

I en slik situasjon kan de unge i blant føle at de faller mellom to stoler i norsk skole. De føler at det skolen forsøker å formidle ikke gjelder for dem. Samtidig kan de ha vanskeligheter fordi de ikke mestrer det norske språket så godt. Forholdet til medelever kan bli preget av konflikter. Dette gjør at skolen ikke hjelper disse barna til å bygge opp positiv oppfatning av egenverd.

Identitet og dialog

Skolens forebyggingsansvar i forhold til denne gruppa elever er knyttet til å vise forståelse for de problemer som hører til det å vokse opp med og mellom to kulturer. I klassen må det legges til rette så alle elevene blir kjent med de kulturene som er representert i klassen og på skolen. Både verdslige og religiøse høytidsdager kan markeres. Om elevene ønsker det bør de få sjansen til å fortelle klassen om det de synes er viktig i sin kultur.

Elevene på mellomtrinnet skal øve opp bevisstheten om etiske konflikter og valg. De skal også kunne begrunne og stå inne for egne holdninger og valg (L97). Det må skapes forståelse for at elevene har forskjellige oppfatninger av hva som er riktig. Det som er viktig er at alle respekteres for de valg de gjør.

Elevene som ressurs

Noen barn lærer best av voksne. Når de er opplært til å betrakte voksne som autoriteter, er det naturlig at de blir avhengig av den voksnes anvisninger. Skolen bruker en del tid på opplæring i norsk som andrespråk og morsmål, og da foregår opplæringen gjerne i små grupper med en voksen og noen få barn. For barn som relaterer best til voksne er dette bra. Andre barn forholder seg imidlertid mer til jevnaldrende og er avhengig av sosial kontakt og følelse av å høre til for å lære.

For å forebygge problemer i puberteten er det viktig å bruke mye tid på klassemiljø og sosiale relasjoner i klassen. Alle elever må føle at de hører til. Det kan også være aktuelt at skolen tar initiativ til å legge til rette slik at barna også kan være sammen på fritida. Et nært samarbeid med hjemmene er nødvendig.

Samarbeid med hjemmet

Fordi den norske skolen har en oppbygning som legger den enkeltes frihet og utviklingsmuligheter til grunn, oppfattes den i mange miljøer som en institusjon som mangler autoritet. Dette gjør at mange føler mindre respekt for skolen og skoleautoritetene i Norge enn i sitt gamle hjemland. Dette kan føre til at kontakten mellom skole og hjem blir vanskelig. Det kan bli for lite samsvar mellom det barnet opplever på skolen og de forventningene hjemmet har. For det enkelte barn kan det bli problematisk å forholde seg til forskjellige sett med forventninger, og kanskje føle at man ikke kan oppfylle noen av dem.

Ressurssterke foreldre får skolen kontakt med. De er selv i stand til å formulere problemområder, stille krav, føre dialog med skolen. Foreldre som føler seg utrygge i forhold til skolen, vil holde seg borte. I slike tilfelle bør skolen forsøke å legge forholdene til rette slik at læreren kan besøke hjemmet. Det er viktig at skolen får en dialog med familien for å kunne legge forholdene best mulig til rette for eleven.

Roller

Når læreren henvender seg til foreldrene, er det viktig at han/hun forholder seg til deres rolle som foreldre, og ikke til nasjonal eller religiøs identitet. Men man må ta med seg kunnskapen om vi-kulturen i motsetning til jeg-kulturen. Et felles utgangspunkt vil alltid være at både familie og lærer vil det beste for barnet, selv om man er uenig om hva som er best.

Tolk

I en del tilfelle er det nødvendig å bruke tolk for å kunne kommunisere med foreldre. I disse tilfellene er det viktig å ha tid sammen med tolken før møtet med foreldrene, så man får klarlagt hva slags informasjon man ønsker å formidle, og hva slags informasjon man vil ha tilbake. I noen miljøer er det også viktig å finne ut av om det er indre motsetninger som gjør at familien ikke har tillit til den man bruker som tolk. Ofte er det ikke så mange å ta av til tolketjeneste, men dersom det er spenninger mellom tolk og familie, vil møtet ikke være til nytte for noen av partene.

Har man en tolk som fungerer, er tid et viktig nøkkelord, og kanskje det man har minst av. Etter en samtale må man ha tid til oppsummering sammen med familien for å finne ut om begge parter har forstått det samme. La familien/foreldrene sette ord på sin oppfatning av det som er avtalt, og forsøk å fjerne misforståelser.

Rus

I en del tradisjoner er rus et ikke-fenomen. Koranen f.eks. har totalforbud mot bruk av alkohol. Hjemmet kan trenge hjelp til å forstå hva rus og rusgifter er. Når problemet skal behandles på foreldremøter, er det viktig å få med familiene, slik at de har kunnskap før problemet oppstår.

Rusing blir en måte å fjerne seg fra både skolens og familiens forventninger. Noen begynner allerede i 11-12-årsalderen som "løpegutter" for eldre. I gjengen er det lett å lære kodene/språket. Det er enklere å kunne hevde seg og oppnå status. Familien har ikke noen erfaring med slike problemer og trenger hjelp til å se hva som skjer og til å hjelpe de unge på riktig måte. Det er fare for at familien på grunn av ære, skam og manglende forståelse for problemet støter ut den unge.

Skolen må være oppmerksom på mye fravær og nedsatte skoleprestasjoner. Ta kontakt med hjemmet så snart som mulig. Initiativet må i mange tilfelle komme fra skolen, og et samarbeid er viktig for å kunne stoppe en uheldig/farlig utvikling.

Litteratur

Mulighetenes barn. Å vokse opp med to kulturer.
Loveleen Kumar
Cappelen 1997 ISBN 82-02-16180-0

Mellom hjem og skole. Et spørsmål om makt og tillit
Per Arneberg og Birte Ravn (red.):
Praxis Forlag 1995 ISBN 82-90830-24-6

Møte mellom fremmedspråklige foreldre og norsk grunnskole : en studie av uformell og formell sosialisering i to avgiver- og to mottakerland
Helga Margrete Alfheim
Universitetet i Oslo, 1992 183 s. ISBN 82-569-5092-7