Kunnskap skal være en bro - ikke en mur

Av rektor Arne Bygstad, Kvinnherad

Forholdet mellom fagplandelen og den generelle delen i L-97

I norsk skole er den alminnelige oppfatning blant lærerne at fagplanene skal ligge til grunn for undervisningen. Generelle betraktninger av filosofisk art får sjelden bred plass i planleggingen. Når generell del av læreplanen er gjennomlest, blir den lagt ned i en skuff, og fagplanene får all oppmerksomhet. Ettersom fagplanene sier lite om rusmiddelundervisning, er det naturlig å trekke den slutning at emnet er nedtonet i planen. Dette er en kortslutning som dessverre har fått mye rom, og som skriver seg fra den oppfattede ubalansen mellom læreplanens to deler.

L97 består som kjent av to hoveddeler:

1. En fagplandel som har noen konkrete mål i forhold til rusmiddelundervisningen. For mellomtrinnet er rusmidler nevnt spesielt i fagplanene for samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap.
2. En generell del med prinsipielle betraktninger som sier mye om forebyggingsarbeid og holdningsdanning på mange plan. I beskrivelsen av det det meningssøkende, det allmenndannete, det samarbeidende og det integrerte menneske er det lett å se sammenhengen med rusmiddelundervisning. I tillegg er rusmiddelforebyggende arbeid nevnt spesielt i kapitlet "Individ og samfunn".

I L-97 har den generelle delen fått en mer sentral plass enn i tidligere læreplaner. Den skal sterkere enn tidligere sette normer for arbeidet i skolen. Den viktigste årsaken til dette er at begrepet fagdidaktikk har fått et nytt innhold. Før vi nærmer oss rusmiddelområdet, må vi forstå hva som ligger i dette perspektivet.

Kunnskapssynet i L-97

Norsk skole har naturlig nok vært preget av vestlig tenkning omkring pedagogiske og metodiske problemstillinger. Didaktikken stiller spørsmål om fagenes omfang, mening og posisjon. Den har vært dominert av positivismens klokketro på intellektets og fornuftens overlegenhet. Det viktigste har vært å formidle kunnskaper. I etterkrigstiden har denne forståelsen begynt å slå sprekker. Man innser med større tydelighet at emosjonelle og mellommenneskelige forhold har større betydning for læringsprosessene enn man tidligere kunne tenke seg. Man erkjenner mer og mer at en metode som bygger på erfaringer gjennom observasjoner og eksperimenter, har begrensninger i forhold til det å forstå et fagområde. Sist, men ikke minst: Forståelsen av begrepet kunnskap har beveget seg fra den tradisjonelt ensidige vektlegging av intellektets muligheter til en mer helhetlig virkelighetsforståelse.

Kunnskap skal være en bro - ikke en mur

Den jødiske forfatter og nobelprisvinner Eli Wiesel uttrykker dette på en glimrende måte i et intervju om kunnskapens funksjon i og for menneskeheten :

"Kunnskap er én ting,- informasjon noe annet. En dyktig lærer kan gjøre informasjon til kunnskap, men kunnskap må spres i etisk sammenheng. Hvorfor ble så mange intellektuelle mordere i Tyskland under andre verdenskrig? Jo, deres kunnskap var abstrakt. Den hadde intet med mennesker å gjøre. Jeg sier ja til all kunnskap som er menneskelig. Kunnskap skal være en bro - ikke en mur."

Essensen av dette er :

• Kunnskap har svært begrenset verdi dersom den ikke kommer menneskeheten og det enkelte menneske til gode.
• Vi eier ikke kunnskap før den informasjon vi besitter har gjennomsyret oss som mennesker (sann kunnskap er lære og liv - tanker, ord og gjerninger).

Når vi handler i samsvar med det vi vet, har vi kunnskap i ordets dypeste forstand. Man kan stille spørsmålet: Hva er hensikten med lærdom dersom vi ikke blir moralsk handlekraftige ved det vi lærer? Et par eksempler: Hvor stor mening har det å lære om andre kulturer, folkeslag, land og religioner, dersom man ikke gjennom dette greier å avlive rasisme, fremmedhat og fordommer? Eller - hva er hensikten med å utdanne mennesker innen økologi, ressursforvaltning og naturvern dersom det ikke avføder en sann omsorg for natur, mennesker og miljø? Kunnskapens endemål er samsvar mellom liv og lære - kunnskap oppfylles i handlingskompetanse.

L97 har nettopp dette som overordnet mål. Planen gir også uttrykk for at skolen svikter sin oppgave dersom elevene ikke har oppnådd en viss grad av handlekraft og handlingskompetanse når de går ut av skolen. Disse målsettingene dreier seg om praktisk og moralsk handlingskompetanse, både i forhold til oss selv og våre medmennesker.

Rusmiddelforebyggende arbeid i skolen

Med disse tankene som bakteppe for det didaktiske perspektivet, ser vi konturene av det vi kan kalle læreplanens ånd. På bakgrunn av den ser vi at det er utenkelig å nedtone ANT-undervisninga i norsk skole. Særlig kapitlet om "det samarbeidende menneske" gir uttrykk for hvor viktig skolen skal og kan være som motkultur mot destruktive strømninger i ungdomsmiljøene og ungdomskulturen. Dette kapitlet uttrykker en helhetlig forståelse av hva det vil si å vokse opp i dagens Norge.

Planen nevner ikke noe område særskilt (bortsett fra mediekulturen), men den snakker om farer og destruktive strømninger som barn/unge møter på veien, og som skolen skal ta opp i sin undervisning. Den snakker også om faren for at vi selv kan slippe løs destruktive sider ved oss selv, og at skolen har en viktig oppgave når det gjelder å bygge moralsk ryggrad i medgang og motgang.

Planen uttrykker i tillegg hvor viktig det er at skolen samarbeider med foreldre og andre i lokalmiljøet for å støtte barna i oppveksten. Skolen blir omtalt som et kulturelt kraftsentrum i denne prosessen. Fra én side sett betyr dette at rusforebyggende arbeid skal være en kontinuerlig del av skoleløpet, og at skolen må imøtekomme barnas behov for å snakke om temaet.

Læreplanen framhever kunnskapsområder på tvers av fagene. I fagplandelen er disse områdene en del av innholdet i mange fag, og det er sagt at de bør behandles på tvers av fagene slik at man kan få fram helheten og bredden i problemområdene. Blant slike kunnskapsområder nevnes helseforebyggende, rusmiddel-forebyggende, kriminalitets-forebyggende arbeid, mobbing og voldsbruk. Dette kommer klart fram gjennom planens filosofiske overbygning, uttrykt mest konsentrert i beskrivelsen av det integrerte menneske.

En didaktisk modell

Et av de viktigste didaktiske prinsipper i L-97 er det utvidete fagbegrepet, at fagene ikke lenger er hva de var. Begrepet forutsetter at alle fag har en etisk, praktisk, estetisk, sosial og kognitiv dimensjon. Dette kan illustreres på følgende måte:

Noen kommentarer til modellen:

• Det integrerte menneske er essensen av læreplanen. Resten av innholdet bygger på dette.
• Hver av mennesketypebeskrivelsene samsvarer med forskjellige dimensjoner. Fagene og arbeidet med fagene skal være preget av disse dimensjonene.
• L97 anbefaler tverrfaglig arbeid og allsidig aktivitet. Derfor har disse fått hver sin vektarm. Det skal vektlegges ved temaarbeid og prosjektarbeid.
• Fagplanene bestemmer det faglige innholdet.

Litteratur

Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen
Kirke-, utdannings- og forskningsdepertementet, 1996

Ressurskatalog for rusgiftundervisningen
Redaktører: Arne Lindelien, Tone Teppen, øyvind Stubsjøen og Knut T. Reinås
Norsk Læreravholdslag 1999 46 s. ISBN 82-994686-1-2

Veiledningshefte for grunnskolen
Rusmiddeldirektoratet, 1998. 32 s. : ill.

Håndbok for alkohol- og narkotikafeltet
Redaktører: Torun Høgvold, Arne Lindelien og Bernt Sverre Mehammer
Avholdsfolkets Landsråd. - Revidert utg.1999 ISBN 82-90957-21-1

Håndbok i forebygging : alkohol, narkotika og tobakk
Redigert av: Jaap van der Stel, assistert av: Deborah Voordewind Pompidou-gruppen (Europarådet) og Jellinek Consultancy ; [oversatt til norsk ved Rusmiddeldirektoratet].
Rusmiddeldirektoratet, c1998. 173 s. : ill. ISBN 82-90594-88-7 (h.)

Forebyggende barne- og ungdomsarbeid : samordning og samarbeid i oppvekstmiljøet
Bjørn Helge Gundersen og Sven Skorpholm.
Forsøksrådet for skoleverket : Samlaget, 1985. 139 s. : ill. ISBN 82-521-2683-9