Tilrettelegging for barn fra rusbelastede hjem

Hvorfor området er viktig

Svært mange barn er berørt av problemer knyttet til alkoholbruk. I boka ”Fakta om barn og unge” gitt ut av Barneombudet i 1992 blir det anslått at hvert femte barn lever i familier der alkoholbruk virker forstyrrende på familielivet. Mange av disse barna hører til en utsatt gruppe. Et av problemene er at avvikende atferd ikke blir satt i forbindelse med problemer i familien. Skolen kan ikke gå inn for å "behandle", men det er viktig å ha strategier for hvordan man kan kjenne igjen og møte elever med slike problemer. Dette er en av skolens forebyggingsoppgaver.
En del lærere synes det er problematisk å ta opp rusgiftspørsmål i en klasse med barn fra rusbelastet miljø. De er usikre på hvordan barnet vil reagere og de er redde for å øke belastningen. Det finnes imidlertid måter å arbeide med dette temaet på som fungerer positivt for den enkelte eleven og for klassen.

Det skolen kan gjøre, er å hjelpe til med å synliggjøre flere av disse barnas problemer og belastninger. Dermed kan det bli mulig å sette inn den hjelpen som er nødvendig og riktig for den enkelte. Å unngå å ta opp temaet er ingen løsning. Det er måten temaet blir behandlet på som vil medvirke til at problemet for den enkelte eleven ikke forsterkes, men kanskje heller kan føre til hjelp i en vanskelig situasjon.

Hvordan vi kan finne ut hvilke barn som trenger hjelp

Det er ikke lett å vite om barnas problemer kommer av rusing i familien. Reaksjonsmønsteret er ganske likt det hos andre barn som lider under andre former for omsorgssvikt. Familien er ofte flinke til å skjule sine problemer for omverdenen, og barnet er også selv en aktiv medspiller i å dekke over og bortforklare virkeligheten. En del barn er allerede inne i skolens hjelpeapparat, men problemene kan være definert som f. eks. konsentrasjonsproblemer eller avvikende atferd. Det som ofte forårsaker problemene hos barna, er at foreldre som drikker er uberegnelige, og barn må i blant ta ansvar som voksne. De bruker så mye energi på å "passe på" foreldrene og på å dekke over problemene at de ikke klarer følge opp utfordringer på skolen.

Noen typiske kjennetegn er fysiske, andre er psykiske eller sosiale.

Fysiske kjennetegn:

• magesmerter - disse kan føre til senere problemer med fordøyelse m.m.
• anspenthet i muskulatur - dårlig selvbilde
• hodepine/migrene
• enurese/encoprese (ufrivillig vannlating/ufrivillig avføring dag eller natt)
• tretthet - får ikke ro hjemme, har søvnproblemer og mareritt

Psykiske kjennetegn:

tristhet/hemmethet/mimikkløshet - sliter med angst, ”dødt” ansiktsuttrykk
skoleproblemer - konsentrasjonsproblemer, atferdsvansker, skulking, kommer for seint, karakterer og innsats på skolen varierer
følelsesmessig labilitet - kan skifte hurtig fra latter til tårer eller sinne uten at det er så enkelt å forstå hvorfor

Sosiale kjennetegn:

• motorisk uro - utagerende atferd, atferdsvansker
• vansker med venner og sosial tilhørighet - tør ikke invitere venner hjem eller være borte lenge, dårlig selvbilde
• overytere/overdrevet tilpasning - prøver å gjøre seg usynlige, eller er veldig opptatt av at ingen skal bli sinte
• uflidd
• eleven vil ikke være med på turer, leirskole el. a. som betyr lengre fravær fra hjemmet og med mulig overnatting

Det er imidlertid viktig å være klar over at ett eller flere av disse problemene ikke nødvendigvis betyr at det er rusproblemer i familien, men læreren eller andre som barnet har kontakt med bør være oppmerksom på at det er en mulig årsak. Det er viktig å få gitt hjelp tidlig, for problemene fortsetter ofte seinere i livet. I ungdomstida og i voksen alder er det en høy forekomst av bl.a. rusmisbruk og kriminalitet i denne gruppen.

Hva man kan gjøre i klassen.

Når tema om rusmidler tas opp i klassen, er det viktig å bruke forskjellige innfallsvinkler. Det er vanlig å bruke mye tid på hvordan rusmidler virker og den enkeltes forhold til rusmidler. I tillegg er det viktig å gi elevene kunnskap om hvordan mange barn opplever og reagerer på voksnes bruk av rusmidler. Ved å utvide perspektivet til også å gjelde hvordan mange barn opplever å ha en mor eller far som misbruker rusmidler, kan det gi mange en unik sjanse til å oppleve at det er flere som har det som dem, og som reagerer både likt og forskjellig fra en selv.

En arbeidsmetode ved behandling av temaet er å lese skjønnlitteratur, se på film eller annet som kan lede til diskusjoner. I slike sammenhenger kan det komme fram flere sider av problemområdet, som for eksempel:

• Det er mange barn som lever med misbruk i familien
• Et barn kan aldri være skyld i foreldrenes misbruk
• Foreldrene kan få hjelp til å komme ut av sitt misbruk, men det er ikke barnets ansvar
• Det finnes grupper og organisasjoner som kan hjelpe barn som lever med misbruk i familien.

Under arbeid med temaet bør det legges til rette slik at enkeltelever får mulighet til å ta kontakt med læreren, eller læreren bør finne en måte å ta kontakt med elever som kan høre til denne gruppen. Læreren skal ikke "behandle" barnet eller familien, men målet er mer å bidra til å fange opp de problemene barnet kan ha, snakke med barnet på en kyndig og naturlig måte, for så å hjelpe til slik at barnet og foreldrene blir henvist til de rette instanser.

Den viktige samtalen

I boka "Barn som lever med foreldres rusmisbruk"redigert av Frid A. Hansen (se litteraturliste) er det et opplegg for hvordan samtaler med barnet og foreldrene kan gjennomføres. Her tar vi med noen elementer.

Samtale med barnet

Bekreft overfor barnet at du har sett hva som skjer (tretthet, forsentkomming, manglende matpakke el. annet). Antyd mulige grunner til at dette skjer. Bruk generelle formuleringer som alle barn kan kjenne seg igjen i. Still deg på barnets side. Dersom barnet ikke spontant kan gi en grunn for det som har skjedd, eller selv hjelper læreren med å finne begrunnelser, kan det være på grunn av et spesielt problem. Gå imidlertid ikke for fort fram. I første omgang kan det være nok å vise barnet at man ser at noe er vanskelig.

Samtalen bør følges opp av nye samtaler. Vis barnet at du ønsker å hjelpe barnet til å få det bedre, og at det er derfor du må vite hva som gjør noe vanskelig. I de fleste tilfelle kan det være vanskelig å få barnet til å være aktivt med i samtalen, og det er viktig å signalisere at du kan ta i mot alle typer svar. Trekk inn muligheten for at en voksen kan være medvirkende. Bruk generelle eksempler! Avslutt samtalen om det ikke er mulig å få barnet til å si noe, men lag en avtale om å snakke om dette senere.

Selv om man føler at man ikke får respons fra barnet, har samtalen likevel en positiv funksjon fordi barnet har møtt en interessert voksen som fortsatt er villig til å hjelpe og ikke reagerer negativt selv om barnet ikke vil snakke.

Dersom situasjonen er like fastlåst etter flere samtaler, bør man ta kontakt med foreldrene. Man snakker om det på forhånd med barnet. Om barnet vegrer seg for slik kontakt, er det viktig å finne ut hvorfor. Videre må barnet bli trygg på at en vil gjøre det klart for foreldrene at barnet ikke skal straffes for dette, for hensikten er å hjelpe barnet i en vanskelig situasjon.

Når barnet forteller, må man vise at man tror på barnet, og at man tar de følelser og opplevelser barnet har på alvor. Oppmerksomheten må rettes mot det som barnet selv framstiller som vanskelig. Når barnet forteller om omsorgssvikt og krenkelser, bør man formidle til barnet at dette er noe barn ikke burde bli utsatt for. Det er imidlertid viktig å ikke snakke nedsettende om foreldrene, men snakke mer generelt om at voksne kan ha problemer som de ikke takler, og at dette kan gå ut over barnet.

Samtale med foreldrene

Det er viktig å formidle til foreldrene at man tror på at foreldre vil det beste for sine barn, selv om den daglige omsorgen av forskjellige grunner ikke er bra for barnet. Man starter samtalen med å presentere de observasjonene som ligger til grunn for bekymring for barnet. Det er viktig å være så konkret som mulig. Husk å understreke at man tror barnet har behov for hjelp. Har barnet fortalt at en eller begge foreldrene bruker rusmidler og at dette er en grunn til vanskene, bør man si dette til foreldrene. Deretter kan man be foreldrene komme med sine tanker om hvorfor barnet strever.

Det er ikke sikkert at foreldrene setter barnets problemer i forbindelse med eget rusproblem. Det er imidlertid ikke noe mål for læreren at foreldre skal innrømme eller bekjentgjøre eventuelle rusproblem i samtalen. Målet er å få foreldrene til å ville ta imot videre hjelp av hensyn til barnet.

Neste punkt er å snakke med foreldrene om tiltak for å få slutt på problemene. Læreren og foreldrene bør diskutere hva man skal forsøke og over hvor lang tid. Så avtaler man en oppsummering sammen når dette er forsøkt. Det vil være grunnlaget for hva som skal skje videre.

Om barnet skal være med på en slik samtale, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid viktig å fortelle barnet at man skal ha samtalen og hva hensikten er. Man bør også ta opp med foreldrene hvordan de vil møte barnet etter samtalen.

Oppfølging av problemer som avdekkes

Avdekking av problemer knyttet til omsorgssvikt på grunn av rusproblemer eller annet kan være både vondt og vanskelig for den enkelte lærer. Det er lett å komme i en lojalitetskonflikt overfor både barn, foreldre og egne kolleger. Det kan være lett å love barnet mer enn man kan holde, eller unngå å gjøre noe fordi man er redd for å såre, noe som oftest vil gå ut over barnet. Derfor er det viktig at hver skole har en strategi for hvordan slike problemer skal takles. Den enkelte må ikke bli stående alene. Ofte må slike saker henvises videre til barnevernet, og da skal ingen av partene være i tvil om ansvarsdeling og om hvem som har krav på informasjon.

Helsesøster

Har skolen en godt utviklet helsetjeneste med fast kontortid for helsesøster, er det en mulig tilnærmingsmåte. For mange er det lettere å ta opp slike problemer med helsesøster enn med andre i skolemiljøet. Helsesøsters rolle må være definert i skolens strategi.

Barnevernet

Skolen har plikt til å informere barnevernet om omsorgssvikt og overgrep mot barn (jmf. Barnevernsloven § 6-4 og Opplæringslova § 15-3). Dersom man er usikker, er det mulig å melde saker anonymt. Man beskriver et problem, og barnevernet vil kunne si om det er skjellig grunn til å melde saken. Når man kommer så langt, må foreldrene informeres.

Litt om strategi

Noen retningslinjer som bør ligge til grunn:

• Det er viktig å ha som utgangspunkt at alle barn trenger å "bli sett".
• Hele kollegiet må ha kunnskap om hvordan man bør møte barn som lider under foreldres rusmisbruk.
• Problemet må defineres som noe som de voksne forårsaker, og ikke defineres som den enkelte elevens lære- eller atferdsvansker.
• Man må aldri love et barn at man ikke skal si noe om det barnet forteller, men heller si noe om hvem man vil snakke med og gi barnet trygghet for at man tror på det som blir fortalt.
• Det må legges opp til en klar ansvarsdeling mellom den enkelte lærer, skoleledelsen og nødvendige hjelpeinstanser.
• Informasjonsplikt overfor foreldre og barnevern må ivaretas.
• Det må etableres gode interne samarbeidsrutiner.

Et eksempel på strategi

• Observasjon
• Lærer tar kontakt med barnet for samtale og avklaring av situasjon
• Rektor involveres
• Dersom det er tydelige fysiske problemer blir skolehelsetjenesten kontaktet
• Lærer tar kontakt med foreldre
• Rektor melder eventuelt saken til barnevernet
• I samarbeid med hjelpeinstanser iverksettes nødvendige tiltak

Hva man kan oppnå ved en god strategi

Klare og oversiktlige samarbeidsrutiner har store fordeler. De bidrar til å skape felles faglig forståelse innad, og de viser en felles faglig profil utad. Dette igjen skaper en felles oppfatning av skolens mandat og gir økt bevissthet rundt den enkeltes rolle. Det kan gi den enkelte større mot og trygghet til å involvere seg innenfor sin funksjon.

Avslutning

For barn fra familier med rusproblemer er det evnen læreren har til å se og lytte som er viktig. Barnet må føle at de problemer det føler at det har, blir tatt på alvor, og at det er noen som bryr seg. For at læreren skal klare dette, må skolen ha en god strategi for takling av slike problemer. Undervisning om rusmidler er en del av flere fagplaner i 6. og 7. klasse. I tillegg er forebyggende arbeid en sentral del av all undervisning. Skolen må ansvarliggjøre seg i forhold til sin forebyggende rolle. Læreren skal ikke være behandler, men overlate behandling til andre.

Litteratur

Barn som lever med foreldres rusmisbruk
Hansen, Frid. A. (red.)
Ad Notam Gyldendal 1994 ISBN 82-417-0303-1

Barns perspektiv på voksnes alkoholbruk
Mot Rusgift nr 66. Utgitt i november 2000 av Forbundet Mot Rusgift - FMR

Rusmidler og veivalg
Willy Pedersen og Helge Waal (red.).
Cappelens Akademiske Forlag, 1996, ISBN 82-456-0150-0

Rus som faktor i barns utvikling
Temahefte utgitt av Avholdsfolkets Landsråd, 1992

Fra avmakt til handlekraft
- en terapeuts møte med voksne barn av rusmisbrukere
Frid A. Hansen.
Blå Kors i Norge - Borgestadklinikken, 1997, ISBN 82-90354-17-7